Leste gjennom en novelle jeg skrev på vgs. Har alltid likt novellen, og har vel blogget den før, men tenkte å gjøre det igjen. Må innrømme at min kritiske tanke vokser med årene, men jeg liker ideen bak novellen. Les og se hvor mye du forstår :P
Joh. 4, 13-15
Av: Eli Bakken Idland 3påa - Bryne vgs 19.11.04
Et tikk bryter stillheten. Ikke fordi selve tikket i seg selv er så høylydt, men fordi det signaliserer til de 30 ungdommene at tunge lesebøker og tomme pennalhus skal presses nedi den stappfulle skolesekken, pulter skal skyves litt frem og stoler litt bak, baken skal lettes på, føttene skal bli tatt i bruk, jakken skal på, mobilen skal sjekkes og naboen skal høre siste nytt om klassens nye kjærestepar. Hvert minutt flytter jeg den lengste foten min et markert hakk. Jeg går som i trapper, føttene går ikke jevnt men hopper, og det finnes bare en sjel i klassen som ikke vet akkurat hvordan det siste tikket på dagen høres ut. Tikket som erstatter ringeklokka og som utløser et bombenedslag i klasserommet. Ofte går det utover en heller forfjamset lærer som til sin store fortvilelse heller ikke i dag har fått tid til å gi elevene lekser før det magiske tikket.
Et smell bryter bråket. Læreren har smelt igjen døra, og den siste lyden fra pratende skoleelever forsvinner. Tikk. Et minutt har gått. Nå er det stille. Jeg er alene. I mange timer flytter jeg føttene mine steg for steg, rundt og rundt. Ute blir det mørkere og mørkere. Det er trist her uten dem. Denne klassen er vennene mine, de eneste jeg har. Det er nemlig litt vanskelig for meg å være venner med kollegaene mine, hvem vil vel ha to av oss stående sammen, en trenger liksom bare å se på en av oss for å forstå det en vil. Men det finnes andre steder, steder der mange av oss henger i sammen, går i sammen, tikker i takt. Jeg var der før. Før jeg kom hit. Jeg var en del av et stort tikkende fellesskap, men så kom noen og hentet meg. Jeg glemmer aldri den dagen. Endelig skulle jeg få min egen oppgave, endelig skulle øynene deres søke meg, bare meg. Aldri mer skulle jeg drukne blant alle de fancy kollegene mine. Det er her jeg hører til. På en skole, i et klasserom. Her gjør det ingenting om jeg er kjedelig, fordi lengselen etter å komme hjem, lengselen etter at jeg skal gå fortere vil alltid være nr. 1 på topp 10-lista til disse skoleelevene.
Der sitter de. De smiler, som om de er glade. De snakker og tuller med hverandre, som om de er gode venner. Men jeg vet bedre. Hver og en av dem har hver sin hemmelighet. En hemmelighet de ruger på, og ikke vil vise. Det passer seg ikke, å være trist, ensom og lei. Kanskje for en dag, men ikke for alltid. Alle har de hatt kniven i hånda, alle har de vært klar, men det passer seg ikke. Jeg kjenner typene. Jeg har sett så mange av dem. Noen har jeg blitt bedre kjent med enn andre. Alle ser de på meg med nervøse, trette øyne. Øynene lengter. Men ikke en vakker lengsel etter glede. Det er en tung lengsel, en lengsel etter det siste tikket. En lengsel etter å komme seg hjem.
”Da kan dere gjøre oppgavene på side 27,” sier lærerne til elevene som våkner opp fra sine søte drømmer, endelig er læreren ferdig med det uutholdelig kjedelige foredraget om indus… ehh… vel, det fikk de aldri helt med seg. Nå ser samtlige av de 30 elevene opp på meg. Hvor lenge kan de snakke sammen før det magiske tikket gjør at de kan snakke enda mer sammen? Skuffet ser de på hverandre. ”Årh…denne timen har gått så utrolig sent,” stønner Karin, og sender et nytt blikk opp på meg for å forsikre seg om at det virkelig er sant at jeg har gått så seint. Karin er litt distré slik, hun sender meg alltid to blikk. Først et åndsfraværende et, antakeligvis bare en refleks som følger etter at alle de andre har gjort det, og deretter det blikket der hun virkelig ser meg. Ved siden av Karin sitter Anette og Eirin i en ivrig samtale om helgas fest. De stramme dongeribuksene med lave liv og de enda strammere genserne med høye liv blotter solariumbrune, veltrente mager dekket av gåsehud og små tangatruser. Munnen går i ett, tyggi, latter, ord og uttrykk, storslåtte øyner, rynkende øyenbryn. Disse maskene som Karin misunner, der hun sitter på kanten og prøver å strekke seg inn i samtalen, men som egentlig bare får sukket seg til å komme med noen kommentarer om meg. Det er jo tross alt ganske safe å snakke om meg, alle er jo opptatt av det. Slik sitter de, rad etter rad, noen snakker overflatisk, overivrig og overdrevent, andre strekker seg etter dem, strekker seg etter maskene deres.
Jeg sier alle, jeg sier samtlige. Men da lyver jeg litt. Det er nemlig en som skiller seg ut. En som aldri ser på meg. En som skiller seg ut fra disse tretti glade, til tider sinte, frustrerte og irriterte, men aldri virkelig triste maskene. Han ser aldri på meg. Jeg klarer ikke å se forbi masken hans. Kanskje er det fordi han ikke bærer noen maske, fordi han faktisk er som han er. Alle de andre vet jeg alt om, men han, han som jeg ser mest på, tenker mest på, funderer mest over, han står for meg som en ukjent skikkelse, som en stengt dør, som en uløst gåte. Han ser aldri på meg. Jeg tror ikke han bryr seg om tiden.
Han snakker ikke mye med de andre. Han legger ikke til et sukk når læreren gir mer lekser, eller en påtvunget latter når klassens pratebøtte kommer med en dårlig kommentar. Han snakker ikke med de andre hvis han ikke har noe riktig meningsfylt å si. Han slenger ikke meningsløse kommentarer om hvor stress det er eller hvor teit læreren er. Han er ikke som de andre. Det virker som om alt han gjør har en sann mening, ikke bare for å bli godtatt av samfunnet, men fordi det rett og slett er sannhet. Det er hans ytre handling, men mer klarer jeg ikke å se. Jeg har aldri sett noen som han.
Bjørnar heter han. Han har rødt hår som står i brann over hodet hans, glørne har landet på den hvite huden hans og dannet et vilt mønster av fregner som danser over den lille nesen og de røde kinnene. Likevel er han ikke den rampete spilloppmakeren, det er noe med øynene som dysser det hele ned. De er blåe, men ikke kaldt blåe, de er mer som en uendelig rennende kilde av vann som slokker alle utbrudd. For selv om skoledagboka er dekket av røde, svarte og blåe skriblerier, datoer, lekser og møter har han en underfull fred over seg. Han lengter ikke bare etter å komme hjem, det ligger noe mer bak. Noe stort. Noe så stort at jeg ikke kan fange det med mine små armer, det er større en meg, større enn det jeg går etter, større enn tiden, større enn alt.
Tror jeg da. For jeg vet ikke. Jeg kan gjette, fundere, filosofere, men øynene hans er som en bunnløs brønn, og jeg vil aldri få et rep som er langt nok til å nå ned til ham eller en bøtte som er stor nok til å romme han.
Boka hans vitner om at han har mye å gjøre. Utrolig mye å gjøre. Jeg kan ikke se hva som står, men at det er stappet fullt kan jeg se. Jeg lurer på hva han fyller tida si med. Han gir aldri uttrykk for noen av sine interesser. Han sitter som oftest stille, snakker lite med de andre i klassen. De snakker for mye vas for han. Men han kan glimre til med noen utrolig modne svar til læreren som får samtlige våkne elever til å måpe og de sovende til å snu seg litt i søvne. Akkurat i disse korte, men store øyeblikkene viser den ellers nokså hjernedøde klassen at vise ord også kan røre i deres hjerter. Men ikke lenger enn at jeg kan flytte min tynneste arm fem hakk før de har glemt det igjen. Da skal Atle fortelle Arnstein om den lekre jenta han nesten fikk noe på gang med i helga, Anne skal knise av Trine som forfjamset våkner av linjalen til Anders som av en eller annen grunn tilfeldigvis havnet på låret hennes, Stine skal plassere de store, trøtte øynene sine på meg og Hanne skal avbryte henne med å spørre hvor mye klokka er, hvorav Stine forfjamset ser på henne, for igjen å flytte blikket til meg og da si, jo det er fortsatt lenge igjen av timen, og Maren som har sittet litt utenfor skal stønne mens de andre nikker enig, og øynene til dem alle sammen lengter hjem.
Bjørnar er ingen del av klassen, men han er ikke utstøtt. De respekterer han, kanskje mer enn noen andre, for også de ser sannheten som stråler ut av hans bunnløse øyne. Han blir godtatt selv om han skiller seg ut og bryter alle ”bli-godtatt-som-ungdom-reglene”. Men har han venner? Ikke på skolen, kanskje hjemme, noe må da fylle boka hans. Kanskje er han for vis til å ha venner? Jeg har i alle fall aldri sett noen som han.
Igjen kommer det magiske tikket. Igjen slår en bombe ned i klasserommet før det igjen blir stille. Lettede går de hjem. Ikke fordi alt er så mye lettere hjemme, alene på rommet, alene foran tv-en, alene foran pc-en, men fordi ”bli-godtatt-som-ungdom-reglene” sier dem at skole bare er så utholdende kjedelig, og hjemme er bare så mye bedre.
Tida går så fort, den deilige tida når de er der foran meg, der de spiller sin teaterforestilling med de flotte maskene, i motsetning til nå, etterpå. Nå kommer de lange timer alene, alene med meg selv. Alt jeg har nå er fantasien, nå er tida inne for å analysere og tolke dagens forestilling, fjerne maskene, finne dem.
Endelig er det igjen morgen. Endelig kommer elevene. En ny dag, en ny forestilling. Radene fylles opp. Det vanlige meningsløse pjattet fyller klasserommet med en jevn dur av latter og stemmer. Men noe er annerledes i dag. Det er som en vesentlig del av klassen mangler. Latteren er litt nervøs, ordene er litt mer meningsløse enn de pleier, og etter hvert vender flere og flere øyner seg mot en tom stol midt i klasserommet. Bjørnar er borte. Øynene deres festes mot stolen i noen sekund hver, helt til de møter et par andre øyne og flaue trekker dem tilbake for å fortsette det meningsløse pjattet. Det er vel ingen stor sak at en elev i klassen er borte. Det er da helt normal. Men Bjørnar er aldri helt normal, det går opp for meg at han faktisk aldri har vært borte fra skolen før. De andre merker hans fravær, balansen og freden er tatt fra dem, noen få reagerer med enda mer høylytt og enda mer meningsløs pjatt enn vanlig, de fleste blir selv stille.
Jeg lurer på hvor han er. Hva gjør han nå? Ligger han hjemme i senga blek av sykdom? Har bussen hans krasjet på vei fra skolen? Har huset brent ned? Eller er det den fullstappete timeplanen som har tatt knekken på han? Kanskje er det ikke huset, men han som ligger utbrent hjemme som en annen gammel kjendis. Hele dagen prøver jeg å fange opp signaler som kan si meg hvor han er, men ingen ser ut til å vite noe. Til og med lærerne blir preget av rastløsheten til elevene. Heller ikke de vet hvor han er. Også de merker hans fravær.
I to dager står pulten hans tom. Klassen er som tvunget inn i en lukket heis, rastløse og usikre om de skal snakke om han, tie med andres blikk ubehagelig nære eller skjule det hele med meningsløst pjatt. Det er nå, når han er borte, at vi alle merker hvor stort hans nærvær alltid har vært. Der han satt mitt i klasserommet var han en kilde av rennende vann, nå er det bare ørken igjen. Han var oasen. Og selv om det ikke virket som de overflatiske elevene tok til seg noe av det rennende vannet, viser hans fravær at han betydde mer for dem enn noen av oss hadde trodd. Hva er det med denne gutten, som yter så stor innflytelse på klassen at de går i stå uten han? Hvem er han? I slutten av den andre dagen er spenningen og stillheten så stor, at bare den minste bagatell danner små hyl og nervøse latterutbrudd i denne gjengen med masker. Flere og flere øyner stivner på den tomme pulten, og nå trekkes de ikke flaue tilbake når de møter øynene til de andre, nå ser de tomt på hverandre, som et signal på at jo, også de tenker på hva som har skjedd.
Det er kanskje denne uvissheten som er verst. Spørsmålet om hva som har skjedd med han. Om mulig har hans fravær skapt et større mysterium enn hans nærvær.
Men tredje dagen er han tilbake. I hver av håndflatene har Han et rødt, dypt, sirkelformet sår, som om noen har drevet nagler gjennom dem.
